Norsk lundehund   

                                                                                                                                              

Av alle verdens hunderaser er lundehunden en klasse for seg. Den er på størelse med en godt voksen katt, og ser ut som en liten rødgul buhund.

Den er en dyktig sauegjeter, men er i hovedsak benyttet til lundefugl jakt, den gang det var lov. Lundefugl er fredet nå.

Den krøp inn i jordgangene som lundefuglen hadde reir i, og klater i fjellet som en apekatt.

Balder, stamfar til 19 valper. bor nå på Røst hos Nils Kristian

Utforming.

Den har mye større bevegelighet i skulderledd enn hunder ellers, og kan slå "armene" ut på en måte som man ser bare visse treklatrede dyr, som bjørn og apekatter greier, i tillegg til mennesket.

Den har klatrehender, det vil si ekstra tær som gir den godt klatregrep i fjellsidene. Forlabbene har seks fullt fungsjonsdyktige tær, som gir den ekstra godt klatregrep, bakføttene har også seks gode tær, som gir solid veigrep.

Lundehunden kan lukke ørene fysisk inn til hodet, som en liten sel, slik at ørene ikke fylles med sand og boss når den kryper inn i jordgangene, samtidig holder den litt av det ytre øret åpent, slik at lyder likevel når inn.

Den har ekstra bevegelighet i nakken, og kan legge hodet bak på ryggen. Dette også for lett å smyge seg i hulegangene, og å komme seg ut igjen.

Opprinnelse:

Rasen var rent geografisk isolert på øyene i Lofoten, og på Værøy kunne man finne den helt ublandet inntil den ble tatt vare på midt på 1900 tallet.

På tross av egenskapene har rasen vært regnet som en ætling av "torspisshunden" Man har tenkt seg at dette er en gren som ble isolert, og har utviklet seg som den orginalen den er.

Men i de senere år har norske zoo-arkeologer gjort funn flere steder langs den lange kysten vår, som viser at det har vært flere pattedyr igjenom hele istiden.

 Da istiden var på sitt hardeste for 18000 år siden, var Lofotøyene eneste isfrie steder, langs skaldinavias vestkyst.

Man har da tenkt seg at en ulvestamme har blitt fanget ute i øyene, og har måttet slå seg til med å fange smådyr og sjøfugl.

Dyrearter som er isolert, og med lite næringstilgang, utvikler seg raskt mot mindre kroppsstørelser. Under slik forhold kan bare ungdyr som vokser langsomt, å ha beskjedent næringsbehov, overleve lenge nok til å formere seg.

Slik oppstod den eiendommelige pygme'faunaen, som tidligere fantes på stillehavsøyene, med elefanter i ponniformat, og flodhester på størelse med griser. Når kroppstørelsen går ned, kan anntall individ øke.

 

Nådeløse forhold ute i Lofotøyene kan ha tvunget en liten ulvestamme til å utvikle spesialiteter som ekstratær, elestiske skulderledd, osv. fordi slike individer ville klare seg bedre som klatrende fuglejegere, og få mer avkom.

Villskapen og skyheten hos slike øykolonier av dyr blir borte, simpelthen fordi det ikke er noe å frykte.

 Det er derfor ikke umulig at de første menneskene som kom ut til øyene, aldri forsto det var en liten ulv som de tok til seg å temmet.

Deler av denne teksten ovenfor om hunderasen, er referert fra boken < Kunsten å temme ville dyr>  av Bergliot Børresen.

Muligens en direkte nedstamming av den skandinaviske ulven, som er blitt verdens mest eiendommelig hunderase, som egner seg til ypperlig i familier og som turvenn.

  

 Vi har flere hunder av denne rasen, og her ser vi Kaizer, Sonja, og Balder som alle vil ha denne haren. De tar vanligvis ikke hare, men er ivrige jegere av mus. Mink har de også lakt på tunet.

 De jakter mus slik reven gjør, bare stuper ned i dyp snø, og kommer opp med mus i kjeften. Om sommeren står dem med bakdelen opp, på jakt etter mus, under trerøtter og mellom stein og huleganger.De er så ivrige på å jakte, at roper man på dem, så later de som om at de ikke hører. Man må gå etter små ivrige bjeff og spruten av jord for at man skal finne de.

Her vi bor får de lov til dette, men i byer og i hundegårder er jo ikke dette mulig, da må man gi dem stilmulering på annet vis. Noen bruker hundene til agitity, eller trener spor. Med trening kan hunderasen brukes til det meste.

Er helt sikker på at hunden også kan trenes opp på å finne folk i snøen. Tenker da på type hjelpekorpshund, vi får se om vi i fremtiden øver på slike ting.Det er hunder av denne rasen, som er blitt sporhunder på vilt.

 Det er muligheter for flere bruksområder :)

 

Det er ca.1200 på verdensbasis., i Norge ca.507 pr mars 2010

 

Balder med famile.

 Opplæring av valper, som pent må vente på mat, til etter matmor har gitt dem lov. Mye knurring og ulvelyder som blir utvekslet her. Flott å få delta i denne prosessen.

Nå våren 2012 planlegges det flere kull.

 

 

Meg selv, som ettåring, og med Basse, som kom fra Monrad Mikalsen fra Værøya.1969 er årstallet. Ved siden av ett nåtidsbilde, med en valp på ca.5 uker.

 

                     

Her er en kopi fra en bok,som Bergliot Børresen har skrevet. Om ville dyr som blir tamme, og om istid og jordens syklusser. Her ser vi også den sorte lundehunden, som dessverre er borte.

 Men når dagens lundehunder blir voksne, kan man se dem får ganske mye svart over ryggen, etterhvert som årene går. 

 En god lundehund ble verdsatt til like mye som en ku, og hvert nytt barn fikk sin egen valp i velkommstgave, slik at hver familie etterhvert hadde sin engen hundeflokk. foto Carl Schøyen, Gyldendals arkiv.

 

 

 

  

I dag blir denne hunderasen brukt som selskap og turhunder. Men er også prøvd både på elgjakt og rypjakt, sporsøk

Her fra Sverige, hvor den til venste kommer fra gården vår. Eier Maria Ragnarson fra Hammardal. Navnet på hunden er Unni Lunda

 

Meldlem av Norsk Kennel Klubb

Medlem av Lundehundklubben

Følg oss også på facebook, under Haustreis gård Lundehund før og nå.